Eg sit i stolen min
og les. Mørk stor rute
Ho kjem tassande inn
med flanellsmjuk
sengevarme kring seg
set seg i sofaen
med store auge
Eg seier ingenting
men viser venting
Det er bare ein ting
eg må spørja om
seier ho
Kvifor finst det
stolar, bord, tre, vegar
og folk?
Bare ein ting eg må spørja om. Og så kommer et spørsmål som rommer hele vår eksistens. Kvifor finst det stolar, bord, tre, vegar og folk?
Det er de store spørsmålene det handler om i dag, på 1.juledag og jeg lot Helge Torvund innlede til de store tankene med dette diktet sitt. I går zoomet vi inn på barnet i krybben. I dag fortsetter vi med det, samtidig som vi zoomer vi ut og ser at barnet var til allerede i begynnelsen, før alt annet. Barnet var skaperordet som rullet ut hele verden og sa bli lys, bli liv, bli menneske. Barnet som holdt himmel og jord i sin hånd ble født i en stall og lagt i et dyretrau. Gud ble det sårbare barnet som kjem tassande inn med flanellsmjuk sengevarme kring seg – set seg i sofaen med store auge. Og Gud inviterer oss til å bli med i undringen:
Kvifor finst det stoler, bord, tre, vegar og folk? Kvifor finst vi? Kvifor finst kjærleik?
Hva ville du sagt til dette barnet som spør? Ville du gitt det et svar eller ville du undret deg sammen med det?
Han som fikk besøk av barnet i sofaen møtte barnet med venting, med aktiv oppmerksomhet. Han skjønte barnet hadde noe stort på hjertet selv om barnet hevdet at det bare hadde èn ting å spørre om.
Tenk så fint å ha noen som møter deg med venting, ….som lytter til det du har på hjertet uten å be deg skynde deg, uten å slå spørsmålet vekk som noe dere får snakke om senere for nå skjer det viktigere ting!
Når jeg blir møtt med venting kjenner jeg at jeg betyr noe. Det har noe å si at jeg er til, og jeg vokser når noen ser interessert på meg og venter på at jeg skal komme fram med mitt. Det er som om de som lytter til meg ser at det er noe der, noe som er verd å lytte til, - det er som om de hjelper meg å skinne. Og misforstå meg ikke, det er ikke viktigere at jeg skinner enn at du gjør det. Men det er viktig at vi elsker fram det gode i hverandre. Det er viktig å kjenne på at det betyr noe at vi er til.
«Hvert barn har en flamme i brystet» sier Margreth Olin som lager dokumentarfilmer om mennesker som har gjort inntrykk på henne. I manuset til filmen «Engelen» står det slik: «Hvert barn har en flamme i brystet. Noen vil si at den er tent av Gud. Andre vil si noe annet. Første gang du holder barnet ditt inntil deg, første gang du møter blikket hennes, ser du det. Dette lyset som er henne. Som du tenker at ingen noen gang må slukke. Barnets kraft. Lyset i barnet. Det kommer ikke utenfra eller ovenfra. Det kommer fra barnet selv.»
«Engelen» er en sterk film om en jente som startet med å ruse seg fordi hun ikke ble skikkelig tatt vare på av de voksne. Hun ble aldri møtt med venting. Etter hvert finner hun tilbake til lyset i seg, hun finner tilbake til seg selv.
Filmen handler om hvor skjøre vi er samtidig som vi har en indre styrke som kan elskes fram igjen når den blir borte for oss. Vi kan hjelpe hverandre med å finne tilbake til vår indre styrke, vår indre flamme.
I stad leste vi at det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Noen ganger, når morgenen gryr og farger himmelen rosa, orange og lilla før lyset overtar helt, da kjenner jeg igjen lyset fra skapelsen. Det skjer noe inni meg, det er som om lyset fyller hjertet mitt og jeg skjønner at jeg er en del av noe større.
Men også på dager fulle av tåke har vi med oss et løfte om at det sanne lys lyser for hvert menneske.
Derfor er det håp også for de som ikke finner igjen lyset i seg selv. For det finnes et lys som lyser når dagene er grå og kjedelige. Det lyser for den som ligger i en sykeseng og venter på bedring. Det lyser for den redde og hjelpeløse. Det lyser opp tankene mine, hjelper meg å forstå. Det lyser også i dødens mørke. Det lyser liv inn i meg, inn i verden, inn i skapelsen. Det er lyset fra oppstandelsen. Det er håpslyset.
Julas tekster forteller oss at lyset kommer fra barnet som kjem tassande inn med flanellsmjuk sengevarme kring seg og set seg i sofaen. Det kan være et hvilket som helst barn. Det kan være barnet i oss selv. Det kan være Gudsbarnet. For Gud har tatt bolig blant oss. Gud har tatt bolig i barnet.
Barnet kommer ikke med noe svar på alle våre kvifor. Barnet er selve svaret. Svaret er Gud som legger seg i armene våre og kommer for å kalle fram vår kjærlighet. Kan vi møte Gudsbarnet med venting? Hva vil Gud med oss og våre liv?
Når vi møter hverandre med venting kan vi hjelpe hverandre til å få øye på det lyset vi har som Gud ønsker vi skal bruke til å skinne for hverandre, og til å være som et lys i en mørk verden. Det er et fantastisk budskap vi har fått i hendene denne dagen: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.» Lyset er fremdeles i verden. Skapelsen er nemlig ikke bare fortid, sier August Bolstad i et dikt, den er nåtid og fremtid også. Og siden denne prekenen begynte med et dikt avsluttes den også med et dikt. I diktet «Futurum» skriver Bolstad:
Ikke bare èn gang
Ikke bare i begynnelsen
Skapelsen er presens
og futurum
Hver dag –
hver eneste dag og natt-
hvert bankende sekund
eksploderer skaperordene
Bli liv
Bli lys
Bli mennesker i mitt bilde
Bli tro
Bli kjærlighet
og det blir.
Amen